Privat kokebok?

En egen evne til å hver eneste gang jeg skal lage mat, måtte "finne opp kruttet" igjen, gjør at jeg nå skal prøve å bruke denne bloggen som min (nesten) private kokebok.

Uansett: I går lagde jeg en middag sammensatt av flere gode ideer. Retten bestod av laks (Av typen Salma (kjøpt på tilbud, yeeh!), potetmos, råstekte rot"frukter" og ristede pinjekjerner.

200 gr. laks pr.pers
5-6 poteter
2 ss smør
1/2-1 ts trøffelolje
1-1,5 dl melk
1 gulrot
1 persillerot
Småløk eller lignende
Hvitløk
Pinjekjerner

Laksen ble behandlet på følgende måte, inspirert av Bent Stiansen:

Dryss laksen med salt og sukker og la ligge i ca 15-20 min. Skyll i rennende vann og vend i olje før den "stekes" i ovnen på 55-60 grader i 25-30 min. Jeg kontrollerte for moro skyld temperaturen i ovnen med et termometer og det svingte ganske kraftig utover det som termostaten kunne antyde. Fisken min så faktisk mer rå ut utenpå enn inni forresten.

Gulrot og persillerot kuttes i like store biter og stekes sammen med løk (også i ganske store biter) og hvitløk ved svak-middels varme til mørhet er oppnådd, ca 15 min. Her kan helt sikkert andre røtter byttes inn, pastinakk, sellerirot eller lignende.

Potetene ble kokt møre og most med smør og melk. Hele moroa starter når den smått magiske trøffeolja tilsettes. Vær forsiktig og smak deg frem, den kan fort dominere selv i de angitte mengdene. Jeg liker forresten at det er litt skall i stappa mi, i hvert fall når jeg bruker mandelpoteter - visuelt spennende, godt (bedre?) og enda sunnere (innbiller jeg meg).

Pinjekjerner ble ristet lett brune i en tørr stekepanne og drysset elegant (ja, jeg gjorde faktisk sånne elegante kokkebevegelser!) over ved anrettning.

Ps. Hadde også med en brokkolipuré - ikke vondt eller ødeleggende, bare ikke viktig nok til å nevnes.

Potetkontoret

Det finnes opplysningskontorer for så mye rart. "Meieriprodukter", "frukt og grønnsaker", "egg og hvitt kjøtt (er egg og hvitt kjøtt så uløselig knyttet til hverandre?)", "brød og korn", "kaker" (med det småmorsomme domenet www.kakeprat.no) og ikke minst opplysningskontoret for "kjøtt". I dette rikholdige utvalget som sikkert rommer informasjonsrådgivere og ernæringseksperter for mange titalls millioner skattekroner i året er det imidlertid ett kontor som mangler:

Opplysningskontoret for poteten.

Det mest nærliggende årsaken til mangelen på et slikt kontor er naturligvis språklig, for hva skulle man egentlig kalt et slikt kontor - Opplysningskontoret for poteten? Opplysningskontoret for potet? Potetopplysningskontoret? Potetkontoret?

I dette fundamentale dilemmaet ligger også potetens fremste styrke - og mest påtrengende problem: at poteten passer til alt og ingenting. Du hører for eksempel aldri noen si: "nei, **** og potet smaker helt forferdelig sammen", men det er liksom aldri poteten som løfter en rett fra middels til spenstig og fascinerende heller. Dermed er poteten på sett og vis en typisk utviklingsland/studentingrediens, ettersom den er næringsrik og nøytral nok til at du strengt tatt kan spise den syv dager i uka om du må.

Ukesmeny:

Mandag: stekte poteter

Tirsdag: kokte poteter

Onsdag: bakte poteter

Torsdag: potetmos

Fredag: potetgrateng og Skavlan

Lørdag: potetgrøt

Søndag: potetrester

Denne allsidigheten har også gitt sitt utslag i at flere av opplysningskontorene for hva-det-nå-enn-måtte-være til en viss grad har fordelt poteten mellom seg. Denne løsningen fremstår imidlertid nokså halvhjerta, enten det gjelder opplysningskontoret for frukt og grønts potet-næringstbabell eller opplysningskontoret for brød og korn som feira potetåret 2008 med å legge ut en oppskrift på potetkake. (Prisen for mest oppskure potet-promovering går imidlertid til landbruksmuseet på Ås, som hadde "potetutstilling" i april samme år.)

Anyway, i mangel på opplysningskontor ser Matfronten sitt snitt til å gi deg et par snasne tips for å trekke poteten frem fra glemselen igjen.

1: Smørkokte poteter.

Dette er poteter på Hellstrøm-vis, og jeg har oppskriften herfra.Potetene er så stinne av kalorier at du nesten får dårlig samvittighet ved synet av dem alene, men jeg lover deg: de smaker fantastisk godt.

Husk for øvrig at du trenger masse syre i hva du enn serverer ellers for å balansere, så press en sitron eller to i sausen, pureen eller et annet sted for å unngå at gjestene dine bare føler seg tjukke etter to biter.

Ingredienser:

2-300g skrellede nypoteter

0,5 kg (ja, du leste riktig) klaret smør

hakket persille

Klar smøret i en kjele, ha i potetene og kok dem møre. Ikkeno vann, sier du? Skal det være så skal det være. Det er viktig at du skreller potetene før du koker dem, ellers tar de ikke til seg smørsmaken. Rull dem i hakket persille når de er ferdige, og servér sammen med noe annet godt.

2: Potetbrød

Hurra! Endelig nok dagslys til det går an å ta skikkelige brødbilder!

Dette høres kanskje litt nødrasjon/krigsproviant-aktig ut, men poteten bidrar som bindemiddel og gir brødet finfin tekstur og saftighet. Basert på oppskrift fra Martin Johanssons "Surdegsbröd".

To store brød:

Dag 1, kveld

1 dl rugsurdeigsgrunn (har du ikke dette kan du bruke Martins oppskrift eller komme innom og få litt av meg)

3 dl lunka vann

3 dl grovmalt rugmel (helst økologisk)

Bland sammen og dekk til med plast. La stå litt varmt (22-24 grader) over natta.

Dag 2, morgen

Surdeigen fra kvelden før

3-4 mellomstore poteter, kokt og most (la dem ligge litt så de ikke er altfor varme når du har dem i)

2 dl surmelk

1/2 dl varmt vann (40-50 grader)

10 dl hvetemel

1 1/2 dl grovmalt rugmel

2 ss honning

1 ss salt

Er du i det freske hjørnet hiver du i 2-3 ts karve også (ikke mer!). Da smaker brødet best med salte påleggstyper, og du får en litt mer særprega smak på brødet.

Bland 10 minutter i mikser (5 min på lavere fart, 5 min på høyere). Sjekk at deigen er spenstig (at du kan strekke godt i den) og at den er litt klebrig (da får du saftigere brød). La heve til dobbel størrelse (ca. 4-5 timer).

Ha deigen på kjøkkenbenken og del den i to. Form emnene til brød, og legg dem evt. i former. Hev til ca. dobbel størrelse (ca. 3-4 timer). Passer dette dårlig med døgnrytmen hever du dem bare i kjøleskapet og steker dem neste morgen.

Sett ovnen på 250 grader og ha i eventuell pizzastein om du har det. Sett i brødene når ovnen er klar, og stek til de har fått fin skorpe, ca. 10-15 minutter. Skru ned til 200 grader og stek dem ferdige i ca. 20 minutter til (innertemperatur 98 grader). La brødene avkjøles på rist.

Man’s world

En av de mest nyttige greiene med internett for meg er «user reviews». Ikke bare kjøper folk alt mulig rart, de vurderer og anmelder det også. Hva synes folk som har besøkt det eller det hotellet på Manhattan? Hva synes folk som eier den TV-en? En del produktkategorier er naturlig å skrive/lese reviews av (hoteller, TV-er, biler, mobiltelefoner etc.), men ettersom den gjennomsnittlige amerikanske internettbrukeren tilbringer 68 timer i måneden på nettet er det mer enn nok tid til å anmelde alskens andre ting også. Da pusesanger/gitarekvilibrist John Mayer ga ut en singel på iTunes i fjor, rant det inn med "user reviews" av låta. Mayers kommentar?

"You are all crazy. 600 and something reviews on iTunes? For a single? What was your last review, a candle?"

Det verste er kanskje at han sikkert ikke var så langt unna sannheten; utførlige stearinlys-anmeldelser finner du f.eks. her. For oss som er mer interessert i kjøkken enn i jakten på det ultimate stearinproduktet finnes det selvsagt også hjelp å få, især hos Amazon Kitchen & Dining

At folk skriver reviews av bøkene de har lest på Amazon er kanskje velkjent for noen hver, men her finner du også alt du ikke ante du trengte å vite om kjøkkenutstyr. Klarer du for eksempel ikke bestemme deg for om du skal gå for Rösles velkjente, berømte hvitløkspresse

eller den velansette, men hakket dristigere Kuhn Rikon?

Da kan du f.eks. høre på "charlesn", som skriver følgende:

"There's no doubt that the Rosle is extremely good--in fact, I would have given it five stars just a few weeks ago. But then I purchased the Kuhn Rikon Epicurean Garlic Press (#2315), after reading a recent review of it in Cook's Illustrated. After repeatedly comparing the two side-by-side, the Kuhn is unquestionably the better press."

Om du nå synes "charlesn" virker som en sær skrue, en one-of-a-kind, er det bare å ta en titt til på Amazon-sidene. I skrivende stund har til sammen 260 personer skrevet anmeldelser av disse to hvitløkspressene, og sitatet ovenfor er langt fra nerdete i forhold til hva endel av de andre kommer med. Galskap? Absolutt. Dette lukter så til de grader av menns grenseløse trang til å drapere hva de enn gjør i spinndyrt spesialutstyr - enten det gjelder bilfelger, hekkesakser eller skismøring i 2000-kronersklassen for å spare 1,5 sek. på birken.

Fordelen for oss som foretrekker hvitløkspresser fremfor aluminiumsfelger og skismøring er i det minste at det er lettere å legitimere når det trengs: "Jeg kjøper den jo først og fremst for å øke matlagingsgleden her hjemme. Det har du vel ikke noe imot, kjære..?"

Røykt kjøtt - rapport fra Beograd

Min slovenske kollega, selverklært nikotinentusiast, var henrykt: Toget hans hadde vært røykfritt hele veien fra Østerrike via Slovenia og Bosnia helt frem til den serbiske grensa, men ved grenseovergangen fant halve toget øyeblikkelig fram sigaretter og lightere og satte igang å dampe som om det sto om livet (det gjør det jo forsåvidt - i negativ forstand - uten dette virker å bekymre balkanske livsnytere nevneverdig).

I Serbia røyker man overalt, og da mener jeg uten unntak. Selv på to av Beograds finere restauranter var halve lokalet godt igang med å tåkelegge lungene lenge før maten kom på bordet, og så snart man ikke hadde mat i munnen lenger var det på tide å få i seg litt nikotin igjen. Røykfrie soner i lokalet? Pøh! Hva skal man vel med det?

Om man først skal spise i slike omgivelser gjelder det vel å tilpasse maten, så hva passer vel bedre enn råvarer som egner seg for røking? Sett bort fra røkelaks (som vel må kunne betraktes som et ganske særnorsk fenomen) er vi dermed fremme ved essensen i det serbiske kjøkkenet: kjøtt - gjerne manuelt innrøykt som sådan.

Kollega Solveig fikk også med seg det noe monotone ingrediensutvalget:

"Bekrefter din observasjon med følgende erfaring fra middagen i går: Forrett: kjøtt. Hovedrett 1: kjøtt. Hovedrett 2: kjøtt, servert fra et fat der salaten i midten var satt fyr på. Mer av det samme tilbehøret som fra hovedrett 1. Så fikk vi en runde kjøtt til, før vi fikk et berg med sukker til dessert."

La det være sagt: Jeg er veldig glad i kjøtt. Såpass at jeg rett som det er koster på meg et lite sukk over at en OK biff er såpass kostbar her hjemme. Dermed lot jeg heller ikke sjansen til å handle med meg et lite souvernir gå fra meg da jeg traska forbi en kjøtthandler i sentrum siste dagen. Der fikk jeg både med meg både pølse og ikke minst serbisk gjestfrihet, da den gamle dama foran meg i køen uoppfordra tilbød seg å være tolk mellom meg og den ikke-engelsktalende ekspeditøren.

I went to Serbia, and all I got with me

back home was this [smoked?] sausage

Ifølge ekspeditørens og den gamle damas anbefalinger skal dette være skikkelige saker, men for å være ærlig tror jeg i alle fall den blir liggende i skapet et par uker. Etter egenhendig å ha kylt innpå noe som føltes som to-tre (nikotinmarinerte) storfe på like mange dager føler jeg meg velsignet fri for kjøttabstinenser i overskuelig framtid. Mager fisk og broccoli, here I come!

Ukas landbruksgrovis

...og i kategorien "ukas landbruksgrovisoverskrift" gratulerer vi denne ukas vinner, Nationen:

For spesielt interesserte

Det er ingen hemmelighet at vi på matfronten er ganske hekta på baking for tida. Surdeiger, eksotiske meltyper og dristige frøblandinger fyller dagene, og nå er det bare dressbuksa som ikke har hvetemelsmerker. For den gode eks-akademiker innebærer denne raptusen selvsagt også å pløye gjennom relevant litteratur for å få oversikt over feltet, og både boka til Åpent bakeri, Morten Shakendas bok fra bakeriet i Lom og Martin Johanssons surdeigsbok har vært gode og nyttige inspirasjonskilder så langt. Dette kommer jeg tilbake til i en senere post, men nå er det en ny kid in town:

Ettersom alt smaker bedre i Frankrike og alt er større i Amerika, skjønte jeg at jeg bare måtte ha fransk-amerikanske Michel Suas' Advanced bread and pastry da jeg kom over den for litt siden. 1043 sider hardcore baketeori, finnes det noe mer tiltalende for en bakende akademiker? Vanlige bakebøker på et par hundre lusne sider virkla liksom plutselig så... daft i forhold. Vel, i går kom den i posten (10 dagers leveringstid fra USA - ikke verst!) og det er på sin plass med et kortfattet førsteinntrykk.

I introduksjonen til teoribøker pleier gjerne forfatteren å skrive at denne er for folk innen fagfeltet og andre som av diverse (absurde) grunner ellers måtte finne på å være interessert. Denne gjør ikke det. "Advanced Bread and Pastry [...] is designed as a resource for colleges and universities, private culinary schools, and professionals". Ingen hjemmebakere i målgruppen her altså.

Dette kommer til å ta litt tid...

Målgruppe eller ikke, boken ser foreløpig veldig interessant ut. Greit nok at det tar litt av innimellom (med grafer over forskjellige meltypers evne til å absorbere væske og fem tettpakka sider om hvordan man snitter mønstre i skorpa, for eksempel), men sånt som formel for hvordan man skal beregne vann- og deigtemperatur er faktisk ganske kjekt for å sikre perfekt heving, og boka er forholdsvis lettlest..

Det fineste med denne boka foreløpig er imidlertid hvordan den hjelper å forstå prinsippene i de andre bakebøkene. Schakenda og Åpent bakeri venter for eksempel alltid før de har i salt i deigen uten å gi noen god forklaring på hvorfor. Slikt forklarer denne boka, og synes jeg det blir for detaljert hopper jeg bare videre når jeg er lei. Det er tross alt det som er fint med å lese pensum uten en eksamen i andre enden.:-)

Vel vel, på tide å bake litt igjen. Snasne og ikke minst velbegrunnede baketips kommer om ikke altfor lenge...

Trenger jeg linser?

For lenge siden, i de hine hårde dager, bodde jeg på et studenthjem usentralt beliggende i oslo. Jeg var på bedringens vei etter mageonde, og en nabo med stort hjerte tilbød meg linsesuppe. Fortsatt i en slags barnlig grønnsaker-er-ikke-godt-modus, óg med en viss skepsis for mat fra andre kulturer, var det med avmålt entusiasme jeg takket ja.

Men det var godt. Veldig godt faktisk.

I mellomtiden har tiden gått (den har en fasinerende tendens til å gjøre det) og planen om å lage linsesuppe har hatt rikelig tid til å modne. Plutselig en dag har jeg kjøpt en pakke grønne linser fra produsenten Go Green (sunnere kan det vel ikke høres ut?), linsesuppe var klar for retur.

Og det er her spørsmålet om jeg trenger linser kommer inn; det ble vel egentlig grøt. Eller no. Så jeg feil i oppskriften? Uansett: her er en mitt forslag, korrigert for grøtproblemet:

2 dl Linser (jeg brukte grønne)
1 løk
1-2 fedd hvitløk
7 dl hønsebuljong
1/2 boks grovhakka tomater
1 laurbærblad
1 liten ts oregano
Olje/smør til steking
Salt og pepper

Finhakk løk og fres den blank i en gryte. Ha i hvitløk og la det surre ca 1 minutt før du har i linser, kraft, tomater og urter. La det småkoke under lokk i ca 30 min. (her kan instruksjonen på pakken være en bedre veiviser; min sa 20 min, mens oppskriften jeg brukte sa 45-60 min). Servér med brød (helst godt) og smør.

Jeg hadde både hvitvinseddik og en god olivenolje over min, men skal ikke påstå at det var avgjørende for at det ble godt. Resultatet ble uansett en overraskende fyldig tomatsmak, men jeg lurer på om litt chilli kunne vært interessant.

Til sist, linsefakta: 29 (eller 28 som det står på nett) gr. protein pr 100 gr. Slår kyllingfilét med 4 gr. Tankekors for proteinfríker...

Edit: Enda mer hønsebuljong/kraft/vann tilsatt (grøtproblemet gjenoppsto...)

Tagliatelle alle melanzane

Da Marte og jeg var på Sicilia i september spiste vi flere middager i en bitte liten restaurant vegg i vegg med hotellet vårt. Det var kun én bordsetting ved de seks-syv bordene hver kveld, og den var presis klokka åtte. Til gjengjeld fikk vi fantastisk mat på typisk siciliansk vis: Masse mat, enkle og rene smaker og mye god fisk for utrolig lite penger.

Én av kveldene fikk vi denne tagliatelle-retten som primi piatti. Etter en god del forsøk har vi ikke klart å kopiere den helt, men det kommer seg.:-)

Tagliatelle alle melanzane

Til to personer (eller forrett til fire)

ca. 250g tagliatelle

1 aubergine

1 neve basilikumblader

3-4 ss ricotta

2 ss smør (til steking)

2 ss extra virgin olivenolje

litt revet parmesan

1-2 fedd hvitløk (hakket)

Variasjon: både tomater, sopp (f.eks. champignon, steinsopp) og spinat fungerer fint i tillegg.

Kok opp og salt pastavannet. Ha i tagliatellen. Smelt smøret i en stekepanne mens du deler auberginen i terninger. Stek aubergineterningene til de er brune, blanke og myke uten at de faller fra hverandre, og ha i hvitløken mot slutten (så den ikke svir seg).

Når pastaen er ferdig blander du olivenolje, ricotta og evt. bittelitt av pastavannet om nødvendig. Salte og pepre, og smak deg frem til du har konsistensen du ønsker.

Ha i auberginen til slutt, og fordel på tallerkenene. Ha basilikumblader og revet parmesan over, og servér med olivenolje og godt salt på bordet.

Buon appetito!

Sosiologspalten: Kjøkkenet som forsvant

Med til sammen 40 studiepoeng eller så i "faget som gjør det opplagte vanskelig" mener jeg å ha mer enn god nok bakgrunn for å stå inne for en sosiologispalte, og for å gjøre det sånn passe tørt og akademisk har jeg valgt gi spalten det forholdsvis døve navnet "sosiologspalten".

Spaltens første (og sikkert siste) post: Kjøkkenet som forsvant.

To rom og kjøkken - hva er det? To rom med kjøkken? To rom pluss kjøkken? Hva er et "kjøkken" - er det et rom?

I hine hårde dager (da man fortsatt brukte uttrykk som "i hine hårde dager") bygde man og solgte leiligheter med to rom og kjøkken. Det betød at leiligheten hadde to rom som man kunne bruke til mer eller mindre hva man ville i tillegg til et kjøkken, som var et rom man gjerne brukte til å lage mat i. Etter liberaliseringen av boligmarkedet på 80-tallet tok derimot Markedet over styringa (sjekk f.eks. Bendik Manums artige doktoravhandling om norske byboliger siden 1930 for en detaljert gjennomgang), og siden Markedet i praksis eies av utbyggere med profitt i sikte ble den nye normen flest mulig leiligheter på minst mulig plass. Kjøkkenet var med andre ord på vikende front. Skvise-ut-kjøkkenet-for-å-tjene-penger-strategien fikk seg en liten skudd for baugen da boligmarkedet gikk regelrett til h**** på begynnelsen av nittitallet og boligbygginga stoppa helt opp, men siden da har det bare gått én vei: Rett til værs med boligprisene, og rett ut med kjøkkenet.

Jeg overdriver selvsagt. Folk har fortsatt kjøkken, og vi har et stykke igjen til Manhattan hvor så godt som alle spiser ute eller take-away (kvadratmeterne til et kjøkken på Manhattan koster sikkert mer enn et livs forbruk av kinesisk dørlevert-innen-5-minutters take-away uansett). Det som imidlertid har skjedd, er at kjøkkenet har flytta inn i stua. For å si det på en annen måte: kjøkkenet har blitt kokt inn til en bitteliten reduksjon av seg selv og trøkt inn ved siden av sofaen.

I 2009 ser det slik ut:

Ved første øyekast kan det gjerne se ut til at beboerne av denne leiligheten er som meg selv: Svært opptatt av brødbaking og hva som ellers foregår i stekovnen til enhver tid. Ikke det at TV'en er så mye bedre, men det ikke likevel litt rart at hele stua vender mot kjøkkenet? Hva har de tenkt? For å forstå dette bedre er det nødvendig å ta en titt på leilighetens planløsning:


Som det fremgår av planløsningen handler ikke dette (nødvendigvis) om grenseløs fascinasjon for hva som foregår i stekovnen til enhver tid - det er rett og slett ikke så mange måter å organisere dette på i rommet som her kalles kjøkken/opphold. I små leiligheter er slike løsninger lettere å forstå - å få plass til stue, kjøkken og soverom på 30m2 gir ofte endel færre muligheter - men denne leiligheten er 65m2.

Én ting er at kjøkkenkroken med dette har blitt stuas visuelle sentrum, en annen ting er luftkvaliteten. For noen år siden bodde jeg i en ekstremt liten leilighet på Grünerløkka på ca. 15 m2. Den hadde gang, bad, seng og kjøkkenkrok. Senga sto ved siden av kokeplatene, og jeg lagde kjøttkaker der bare én gang. Da lukta det kjøttkaker et par dager etterpå - ikke bare i leligheten, men av sengetøyet, håret mitt og klærne mine også. Det finnes vel værre ting å dunste enn kjøttkaker - det er tross alt noe de fleste liker - men spesielt digg var det likevel ikke. Løsningen ble å legge fra seg alle kulinariske ambisjoner og henfalle til Manhattan-metoden: Take-away og utespising så langt budsjettet rakk.

I en leilighet som dette

skjer det samme (selv med ventilatoren fra helvete): I praksis bestemmer arkitekten/entreprenøren hva du skal spise ettersom stekeos, hvitløksduft, kjøkkenmaskin- eller foodprosessorlyd og alt annent som lukter og lyder av matlagingslyst legger beslag på hele stua.

Har arkitektene og entreprenørene all skylda? Såvisst ikke. Det er utrolig mange som spiser Fjordland og Grændis og er fornøyde med det, men det blir likevel en slags høna-og-egget-problematikk: Kjøper folk leiligheter med kjøkkenstripe ved siden av sofakroken fordi de bare lager grændis, eller lager de bare grændis fordi de har kjøkkenstripe ved siden av sofakroken? Hvis du vet at det lukter hjemmelagde kjøttkaker av håret ditt om du lager dem selv, er det lett å slå seg til ro med at man aldri trenger bedre kjøttkaker enn Fjordland sine...

Krafttak på nyåret

Året er knapt fire uker gammelt, og tida for ambisjoner og forhåpninger om en ny og bedre livsstil har ikke rukket å renne ut helt ennå.

Klok av uforløste ambisjoner i årevis (antakelig hele livet) vil jeg senke lista litt i år. Målet blir derfor "mer kraftkoking i 2010", men for at det skal bli gjennomførbart får det bli av den litt mer upretensiøse sorten.

La meg ta livet av noen myter først, og alle knytter seg til at kraft som noe bare gourmander, restaurantkjøkken og/eller avsindig velstående mennesker med fryseren full av kjøtt/vilt/fisk driver med.

1: Kraftkoking er tidkrevende.

"Tid" er i denne sammenhengen to ting. Den tiden det tar før maten er ferdig, og den tiden du faktisk bruker på å lage maten. Det er helt riktig at du faktisk må gjøre noe så ekstremt som å starte dagen i forveien, men hvor lang tid tar det å hive kjøtt, litt grønnsaker, krydder og vann i en kjele?

2: Kraftkoking er dyrt

Selv gikk jeg til Makwans i Herslebs gate (halal-slakter som er så bra at kokke-verdensmester Bent Stiansen er på kundelista). 1 kg oksehaler (som er fantastisk å koke kjøttkraft på): 50 spenn. Resten? Det er bare å google seg rundt etter kraft-oppskrifter, men da blir det ofte både dyrt og tungvint. Man tager hva man haver. Vi slang i litt gulrøtter og løk som hadde ligget en stund, en god slump av rosmarinplanten som lå på dødsleiet, litt laubærblader og det som ellers så godt ut i krydderhylla (timian er f.eks. godt). Resten er gratis springvann.

Selvsagt er det lett å gjøre det mye dyrere, men totalprisen på denne krafta (1 liter) kan neppe være mer enn 80 spenn.

3: Kraftkoking er vanskelig.

Akkurat som det ikke er noe problem å gjøre kraftkoking dyrt, er det heller ikke noe problem å gjøre det vanskelig. Det krever også sin porsjon tålmodighet og eventyrlyst å eksperimentere seg frem til Den Perfekte Krafta. Problemet er at de fleste (som meg selv) ikke gidder. Derfor: gjør det akkurat så enkelt eller vanskelig du selv vil.

Slik gjorde vi det:

1 pakke Ravioli

1 kg oksehaler

1-1,5l kaldt vann

3-4 gulrøtter

2 løk

krydder (laubærblader, timian, pepper, litt salt og hva som ellers lukter godt..)

Dag 1 (ettermiddag):

Skrell grønnsakene, og del dem i store biter. Putt dem i en romslig gryte, og hell det kalde vannet over. Kok det opp, og la det putre på svak varme i 5-6 timer. Sil ut kraften, kjøl ned (f.eks. ved å sette gryta i et kaldt vannbad) og sett kraften i kjøleskapet.

Dag 2:

Fjern fettet som har samlet seg på toppen, og varm opp krafta igjen. Juster med salt/pepper/ytterligere krydder. Når det koker hiver du i ravioliene og koker dem til al dente. Servér med litt parmesan oppå om du vil, eller servér bare "as is". Digg!

Et lite tips til slutt: Er du litt ekstra lur (og har en ekstra stor gryte) kjøper du 2 kg oksehaler i stedet. Den krafta du ikke bruker med én gang heller du rett og slett på isbitposer, så har du kongebra kjøttbuljonger klare fryseren.

Husmorstriks #1

Hva er den eneste matvaren som ikke mugner?

Svar: Honning.

Det geniale med det er at det ikke gjør noe som helst å ta imot et toliters-spann med honning fra svigermor/naboen/kollegaen din - du kan bruke hur lang tid som helst på bruke den opp. Det litt mindre geniale er at man gjerne langtidslagrer sånt et kjølig sted, og når honningen får for lav temperatur over litt tid sukrer den seg. Dette ødelegger den ikke, den får bare en litt ujevn, kornete og tykkere konsistens mens smaken blir litt søtere. Frykt derimot ikke: husmorstriks-spalten to the rescue!

Om du ikke har det allerede, heller du honningen over i en beholder som tåler litt varme. Et syltetøyglass funker fint. Plassér så glasset i en gryte med litt vann i, og sett på svak varme. Slik varmer du sakte opp honningen, og om du lar det stå litt mens du rører rundt av og til har du straks fresh, fin usukra honning.

Takk til Svigermor Helga og Elisabeth for tipset!:-)

Pedagogikk og surdeig

Som fremtidig førskolelærer er det inni mellom fristende og prøve å se pedagogiske sammenhenger. Hvilke linjer kan trekkes opp mot andre deler av livet. Her på Matfronten blir det naturligvis matlaging. Ikke ofte har det kommet så naturlig som med surdeigsstarter-prosjektet jeg begynte på for noen uker siden.

Etter å ha overvunnet den lammende respekten for nettopp surdeigsbaking - de mest komplekse og skremmende beskrivelser finnes der ute på nettet - begynte tankene å kverne. "Her skal man fostre opp liv. Det har da folk gjort før meg. Da kan vel jeg óg." Så jeg satte igang. To deiger ble satt. Selvfølgelig ble det en spontantabort - mugg slo rot. Den andre derimot, hadde åpenbart livets rett. Den koser seg i tastende stund i kjøleskapet.

Så hva er surdeigens pedagogikk spør du sikkert nå. La meg prøve:

Unnfangelsen. Begynnelsen. Her blander man sammen to ingredienser, ikke ulikt den menneskelige unnfangelse. Så lar man det stå et trygt og passe varmt sted - mors liv. Etterhvert er den klar til å kjenne på livet. Her må man være parat og gi en masse oppmerksomhet for å vite at den har det bra. Muligens lukter den litt vondt - små barn gjør inni mellom det - men det er ingen grunn til å gi opp. Bare gi den mere mat, og tillit til at den finner ut av det selv - barn må gis muligheten til å prøve og feile. Etterhvert når den forhåpentligvis det punktet der den klarer seg mer eller mindre selv. Men for å være sikker tar du kontakt en gang i uka - gir den litt påfyll. Å flytte hjemmefra betyr her at man trenger litt hjelp fra mor (eller far), og at mor (eller far) kan utnytte sitt kjære avkom når brødbeholdningen nærmer seg bunnen.

Hovedtanken blir altså at man må fine balansen mellom oppmerksomhet og gi den tid til seg selv. Ikke noen A på pedagogikkeksamen muligens, men godt nok for en blogg tydeligvis.

Og ja - lurer du på hvordan man starter en surdeig kan Martin, bloggsfærens surdeigskonge, forklare det så mye bedre enn meg.

Ljummet betyr forresten lunka og råg er som du sikkert skjønner rug.

Lykke til!

"Barna" mine. To har allerede skilt seg, men det må man tåle nå til dags.

Prim time!

På Meny på Teie utenfor Tønsberg selger de en alldeles nydelig hjemmelaget prim. Nå tenker du sikkert at "nææh, prim er jo bare søtt og ekkelt, det er jo bare for unger". Det er litt sant, men bare litt. Tingen er at hjemmelaget (eller Meny-på-Teie-laget, om du vil) prim er mye saltere enn den tullete vanlige kjøpeprimen. Det gjør at den smaker mer som flytende brunost, noe som jo også mange over 6 år har sansen for.

Siden jeg oppdaga Teie-primen i fjor en gang har jeg hatt lyst til å spørre pent om oppskriften, men jeg har fortsatt til gode å faktisk tørre å gjøre det. Istedet har jeg tatt utgangspunkt i innholdbeskrivelsen på pakka, i tillegg til å bruke denne oppskriften.

Man begynner med å helle brunostbiter, sånn ca. 250g, i en bolle med 3dl kulturmelk.

La det stå i romtemperatur en del timer.

Så koker du dette forsiktig opp - helst i en teflon-kjele, så det ikke svir seg. Skru ned varmen, og la det koke på svak varme i en halvtimes tid mens du rører om av og til.

I oppskriften jeg refererte til over vil de så at du har i sukker og 1 ss til jevning. Så lenge du koker det inn en stund er etter min skjønn ikke jevninga nødvendig. Ta heller litt karamellsaus, litt sirup om du har lyst og litt vaniljesukker. Smak til, og kok det til under omrøring. Ta gryta av plata, la den kjøle seg ned litt, og sett den så i vannbad med kaldt vann. Rør av og til, så den blir jevn når den stivner. Hell primen over i en beholder, og sett i kjøleskapet neste dag.
Voilà - digg pålegg for liten og stor!:-)

Henvendelse til Tine forbrukersenter

Er det noe jeg må bli flinkere til å benytte meg av, så er det disse "forbrukertelefonene". I stedet for å gå og lure på hvordan de får kaviar på tuba eller hvorfor vaskepulver i tablettform koster sånn ca. 300% mer enn vanlig vaskepulver er det bare å ringe å spørre. Gratis er det også.:-)

Et eksempel:

slik ser gjerne en 1 kilos Norvegia-ost ut når man nærmer seg slutten - om man har gjort som pakken indikerer og lagt den flatt på bordet når man skar skivene av den. Hvorfor tilsier gulostpakken at osten skal legges flatt på bordet fremfor å stilles på høykant? Jeg tok kontakt med Tine:

Oslo 20.01.2010

Angående vertikal versus horisontalt orientert osteemballasje

Hei!

Jeg tok kontakt med Tine Forbrukersenter via telefon 20. januar med følgende spørsmål: Hvorfor har det seg slik at kilospakkene til brunost og gulost er pakket og emballert henholdsvis stående og liggende?

La meg forklare nærmere: Kilospakningen av brunosten er pakket og emballert på høykant. Hele forpakningen formelig skriker av at man skal stille den på høykant og skjære av kortsida. Dette er perfekt logisk av to grunner:

• Det gir osteskiver av passende størrelse (ikke for store, og dermed mer fleksible med tanke på brødskivas omfang)
• Når man nærmer seg slutten på osten er det mye mindre som går til spille, ettersom flaten av ubrukt ost er mye mindre enn om osten skjæres fra langsida.

Gulostens forpakning tilsier derimot at man skal legge den ned og skjære skiver fra langsida. Dette gir i sin tur tilsvarende ulemper i forhold til brunostpakkens overnevnte fordeler:

• Det gir unødvendig store osteskiver, og gjør det vanskelig å opprettholde jevn høyde på osten, noe som er essensielt om man ønsker jevne, pene osteskiver.
• Når man nærmer seg slutten får man en mye større flate med tynn ost som er mye vanskeligere å skjære av -ergo kaster mange mer ost enn nødvendig.

Den trivelige damen på forbrukersenteret kunne informere meg om, etter å ha rådført seg med sine kolleger, at dette skyldes produksjonsprosessen. Brunosten er flytende når den pakkes, mens gulosten skjæres i blokker.

Hvor interessant denne forklaringen enn er, er den etter mitt skjønn ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ikke gulosten også kan emballeres og lagres på høykant. Det er i prinsippet ikke snakk om annet enn å snu skriften og bildene på gulostemballasjen 90 grader, så vil folk lettere forstå at det har all verdens fordeler å stille også gulosten på høykant og skjære seg nedover fremfor å la den ligge.

Av den trivelige damen på forbrukersenteret fikk jeg også spørsmål om dette var et stort problem for meg - et spørsmål som helt sikkert var på sin plass. Til det svarer jeg selvsagt nei - jeg stiller selv alltid gulosten på høykant før jeg skjærer den, og jeg bruker osterestene i pasta etc. Det som derimot kan sees på som et betydelig problem, er at det antakelig kastes tonnevis av Tine gulost hvert år som en følge av at folk ikke setter gulosten på høykant og kaster restene. Mye av dette kunne vært spart om pakningen indikerte at osten bør stilles på høykant når man skjærer i den.

Såfremt det ikke foreligger andre tungtveiende hensyn som medfører at gulostemballasjen ikke kan snus 90 grader, foreslår jeg derfor at Tine tar dette på alvor. Jeg er sikker på at et slikt grep vil gi gulostemballasjen en verdifull revitalisering, samtidig som kundene får jevnere og finere osteskiver og samfunnet kaster adskillig mindre gulost. I tråd med den miljøbevisste tidsånden vil det også være god reklame for Tine å oppfordre alle til å minimere osterestene - særlig overfor alle dem som kaster dem fremfor å bruke dem i annen matlaging.

Mvh Eivind Løvdal,

Prosjektleder, hobbykokk og miljø-/effektiviseringsentusiast.:-)

...så gjenstår det bare å se hva Tine har å si. Kanskje de har verdens beste grunn for at osten bør ligge? Oppdatering følger så snart jeg vet mer!

Oppdatering:

Svar fra Tine

TINEs oster - emballasje

Vi takker for din henvendelse på internett.

Vi setter stor pris på henvendelser fra engasjerte forbrukere. Dine
innspill angående emballasjen til ostene til TINE blir videreformidlet vår
avdeling for Forskning og Utvikling, samt Merkevaresjef i TINE
Markedskategorier. På denne måten blir ditt forslag tatt med i den videre
vurderingen av våre emballasjeløsninger. Takk for at du kontaktet oss.