Etter å ha overvunnet den lammende respekten for nettopp surdeigsbaking - de mest komplekse og skremmende beskrivelser finnes der ute på nettet - begynte tankene å kverne. "Her skal man fostre opp liv. Det har da folk gjort før meg. Da kan vel jeg óg." Så jeg satte igang. To deiger ble satt. Selvfølgelig ble det en spontantabort - mugg slo rot. Den andre derimot, hadde åpenbart livets rett. Den koser seg i tastende stund i kjøleskapet.
Så hva er surdeigens pedagogikk spør du sikkert nå. La meg prøve:
Unnfangelsen. Begynnelsen. Her blander man sammen to ingredienser, ikke ulikt den menneskelige unnfangelse. Så lar man det stå et trygt og passe varmt sted - mors liv. Etterhvert er den klar til å kjenne på livet. Her må man være parat og gi en masse oppmerksomhet for å vite at den har det bra. Muligens lukter den litt vondt - små barn gjør inni mellom det - men det er ingen grunn til å gi opp. Bare gi den mere mat, og tillit til at den finner ut av det selv - barn må gis muligheten til å prøve og feile. Etterhvert når den forhåpentligvis det punktet der den klarer seg mer eller mindre selv. Men for å være sikker tar du kontakt en gang i uka - gir den litt påfyll. Å flytte hjemmefra betyr her at man trenger litt hjelp fra mor (eller far), og at mor (eller far) kan utnytte sitt kjære avkom når brødbeholdningen nærmer seg bunnen.
Hovedtanken blir altså at man må fine balansen mellom oppmerksomhet og gi den tid til seg selv. Ikke noen A på pedagogikkeksamen muligens, men godt nok for en blogg tydeligvis.
Og ja - lurer du på hvordan man starter en surdeig kan Martin, bloggsfærens surdeigskonge, forklare det så mye bedre enn meg.
Ljummet betyr forresten lunka og råg er som du sikkert skjønner rug.
Lykke til!
"Barna" mine. To har allerede skilt seg, men det må man tåle nå til dags.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar