Tagliatelle alle melanzane

Da Marte og jeg var på Sicilia i september spiste vi flere middager i en bitte liten restaurant vegg i vegg med hotellet vårt. Det var kun én bordsetting ved de seks-syv bordene hver kveld, og den var presis klokka åtte. Til gjengjeld fikk vi fantastisk mat på typisk siciliansk vis: Masse mat, enkle og rene smaker og mye god fisk for utrolig lite penger.

Én av kveldene fikk vi denne tagliatelle-retten som primi piatti. Etter en god del forsøk har vi ikke klart å kopiere den helt, men det kommer seg.:-)

Tagliatelle alle melanzane

Til to personer (eller forrett til fire)

ca. 250g tagliatelle

1 aubergine

1 neve basilikumblader

3-4 ss ricotta

2 ss smør (til steking)

2 ss extra virgin olivenolje

litt revet parmesan

1-2 fedd hvitløk (hakket)

Variasjon: både tomater, sopp (f.eks. champignon, steinsopp) og spinat fungerer fint i tillegg.

Kok opp og salt pastavannet. Ha i tagliatellen. Smelt smøret i en stekepanne mens du deler auberginen i terninger. Stek aubergineterningene til de er brune, blanke og myke uten at de faller fra hverandre, og ha i hvitløken mot slutten (så den ikke svir seg).

Når pastaen er ferdig blander du olivenolje, ricotta og evt. bittelitt av pastavannet om nødvendig. Salte og pepre, og smak deg frem til du har konsistensen du ønsker.

Ha i auberginen til slutt, og fordel på tallerkenene. Ha basilikumblader og revet parmesan over, og servér med olivenolje og godt salt på bordet.

Buon appetito!

Sosiologspalten: Kjøkkenet som forsvant

Med til sammen 40 studiepoeng eller så i "faget som gjør det opplagte vanskelig" mener jeg å ha mer enn god nok bakgrunn for å stå inne for en sosiologispalte, og for å gjøre det sånn passe tørt og akademisk har jeg valgt gi spalten det forholdsvis døve navnet "sosiologspalten".

Spaltens første (og sikkert siste) post: Kjøkkenet som forsvant.

To rom og kjøkken - hva er det? To rom med kjøkken? To rom pluss kjøkken? Hva er et "kjøkken" - er det et rom?

I hine hårde dager (da man fortsatt brukte uttrykk som "i hine hårde dager") bygde man og solgte leiligheter med to rom og kjøkken. Det betød at leiligheten hadde to rom som man kunne bruke til mer eller mindre hva man ville i tillegg til et kjøkken, som var et rom man gjerne brukte til å lage mat i. Etter liberaliseringen av boligmarkedet på 80-tallet tok derimot Markedet over styringa (sjekk f.eks. Bendik Manums artige doktoravhandling om norske byboliger siden 1930 for en detaljert gjennomgang), og siden Markedet i praksis eies av utbyggere med profitt i sikte ble den nye normen flest mulig leiligheter på minst mulig plass. Kjøkkenet var med andre ord på vikende front. Skvise-ut-kjøkkenet-for-å-tjene-penger-strategien fikk seg en liten skudd for baugen da boligmarkedet gikk regelrett til h**** på begynnelsen av nittitallet og boligbygginga stoppa helt opp, men siden da har det bare gått én vei: Rett til værs med boligprisene, og rett ut med kjøkkenet.

Jeg overdriver selvsagt. Folk har fortsatt kjøkken, og vi har et stykke igjen til Manhattan hvor så godt som alle spiser ute eller take-away (kvadratmeterne til et kjøkken på Manhattan koster sikkert mer enn et livs forbruk av kinesisk dørlevert-innen-5-minutters take-away uansett). Det som imidlertid har skjedd, er at kjøkkenet har flytta inn i stua. For å si det på en annen måte: kjøkkenet har blitt kokt inn til en bitteliten reduksjon av seg selv og trøkt inn ved siden av sofaen.

I 2009 ser det slik ut:

Ved første øyekast kan det gjerne se ut til at beboerne av denne leiligheten er som meg selv: Svært opptatt av brødbaking og hva som ellers foregår i stekovnen til enhver tid. Ikke det at TV'en er så mye bedre, men det ikke likevel litt rart at hele stua vender mot kjøkkenet? Hva har de tenkt? For å forstå dette bedre er det nødvendig å ta en titt på leilighetens planløsning:


Som det fremgår av planløsningen handler ikke dette (nødvendigvis) om grenseløs fascinasjon for hva som foregår i stekovnen til enhver tid - det er rett og slett ikke så mange måter å organisere dette på i rommet som her kalles kjøkken/opphold. I små leiligheter er slike løsninger lettere å forstå - å få plass til stue, kjøkken og soverom på 30m2 gir ofte endel færre muligheter - men denne leiligheten er 65m2.

Én ting er at kjøkkenkroken med dette har blitt stuas visuelle sentrum, en annen ting er luftkvaliteten. For noen år siden bodde jeg i en ekstremt liten leilighet på Grünerløkka på ca. 15 m2. Den hadde gang, bad, seng og kjøkkenkrok. Senga sto ved siden av kokeplatene, og jeg lagde kjøttkaker der bare én gang. Da lukta det kjøttkaker et par dager etterpå - ikke bare i leligheten, men av sengetøyet, håret mitt og klærne mine også. Det finnes vel værre ting å dunste enn kjøttkaker - det er tross alt noe de fleste liker - men spesielt digg var det likevel ikke. Løsningen ble å legge fra seg alle kulinariske ambisjoner og henfalle til Manhattan-metoden: Take-away og utespising så langt budsjettet rakk.

I en leilighet som dette

skjer det samme (selv med ventilatoren fra helvete): I praksis bestemmer arkitekten/entreprenøren hva du skal spise ettersom stekeos, hvitløksduft, kjøkkenmaskin- eller foodprosessorlyd og alt annent som lukter og lyder av matlagingslyst legger beslag på hele stua.

Har arkitektene og entreprenørene all skylda? Såvisst ikke. Det er utrolig mange som spiser Fjordland og Grændis og er fornøyde med det, men det blir likevel en slags høna-og-egget-problematikk: Kjøper folk leiligheter med kjøkkenstripe ved siden av sofakroken fordi de bare lager grændis, eller lager de bare grændis fordi de har kjøkkenstripe ved siden av sofakroken? Hvis du vet at det lukter hjemmelagde kjøttkaker av håret ditt om du lager dem selv, er det lett å slå seg til ro med at man aldri trenger bedre kjøttkaker enn Fjordland sine...

Krafttak på nyåret

Året er knapt fire uker gammelt, og tida for ambisjoner og forhåpninger om en ny og bedre livsstil har ikke rukket å renne ut helt ennå.

Klok av uforløste ambisjoner i årevis (antakelig hele livet) vil jeg senke lista litt i år. Målet blir derfor "mer kraftkoking i 2010", men for at det skal bli gjennomførbart får det bli av den litt mer upretensiøse sorten.

La meg ta livet av noen myter først, og alle knytter seg til at kraft som noe bare gourmander, restaurantkjøkken og/eller avsindig velstående mennesker med fryseren full av kjøtt/vilt/fisk driver med.

1: Kraftkoking er tidkrevende.

"Tid" er i denne sammenhengen to ting. Den tiden det tar før maten er ferdig, og den tiden du faktisk bruker på å lage maten. Det er helt riktig at du faktisk må gjøre noe så ekstremt som å starte dagen i forveien, men hvor lang tid tar det å hive kjøtt, litt grønnsaker, krydder og vann i en kjele?

2: Kraftkoking er dyrt

Selv gikk jeg til Makwans i Herslebs gate (halal-slakter som er så bra at kokke-verdensmester Bent Stiansen er på kundelista). 1 kg oksehaler (som er fantastisk å koke kjøttkraft på): 50 spenn. Resten? Det er bare å google seg rundt etter kraft-oppskrifter, men da blir det ofte både dyrt og tungvint. Man tager hva man haver. Vi slang i litt gulrøtter og løk som hadde ligget en stund, en god slump av rosmarinplanten som lå på dødsleiet, litt laubærblader og det som ellers så godt ut i krydderhylla (timian er f.eks. godt). Resten er gratis springvann.

Selvsagt er det lett å gjøre det mye dyrere, men totalprisen på denne krafta (1 liter) kan neppe være mer enn 80 spenn.

3: Kraftkoking er vanskelig.

Akkurat som det ikke er noe problem å gjøre kraftkoking dyrt, er det heller ikke noe problem å gjøre det vanskelig. Det krever også sin porsjon tålmodighet og eventyrlyst å eksperimentere seg frem til Den Perfekte Krafta. Problemet er at de fleste (som meg selv) ikke gidder. Derfor: gjør det akkurat så enkelt eller vanskelig du selv vil.

Slik gjorde vi det:

1 pakke Ravioli

1 kg oksehaler

1-1,5l kaldt vann

3-4 gulrøtter

2 løk

krydder (laubærblader, timian, pepper, litt salt og hva som ellers lukter godt..)

Dag 1 (ettermiddag):

Skrell grønnsakene, og del dem i store biter. Putt dem i en romslig gryte, og hell det kalde vannet over. Kok det opp, og la det putre på svak varme i 5-6 timer. Sil ut kraften, kjøl ned (f.eks. ved å sette gryta i et kaldt vannbad) og sett kraften i kjøleskapet.

Dag 2:

Fjern fettet som har samlet seg på toppen, og varm opp krafta igjen. Juster med salt/pepper/ytterligere krydder. Når det koker hiver du i ravioliene og koker dem til al dente. Servér med litt parmesan oppå om du vil, eller servér bare "as is". Digg!

Et lite tips til slutt: Er du litt ekstra lur (og har en ekstra stor gryte) kjøper du 2 kg oksehaler i stedet. Den krafta du ikke bruker med én gang heller du rett og slett på isbitposer, så har du kongebra kjøttbuljonger klare fryseren.

Husmorstriks #1

Hva er den eneste matvaren som ikke mugner?

Svar: Honning.

Det geniale med det er at det ikke gjør noe som helst å ta imot et toliters-spann med honning fra svigermor/naboen/kollegaen din - du kan bruke hur lang tid som helst på bruke den opp. Det litt mindre geniale er at man gjerne langtidslagrer sånt et kjølig sted, og når honningen får for lav temperatur over litt tid sukrer den seg. Dette ødelegger den ikke, den får bare en litt ujevn, kornete og tykkere konsistens mens smaken blir litt søtere. Frykt derimot ikke: husmorstriks-spalten to the rescue!

Om du ikke har det allerede, heller du honningen over i en beholder som tåler litt varme. Et syltetøyglass funker fint. Plassér så glasset i en gryte med litt vann i, og sett på svak varme. Slik varmer du sakte opp honningen, og om du lar det stå litt mens du rører rundt av og til har du straks fresh, fin usukra honning.

Takk til Svigermor Helga og Elisabeth for tipset!:-)

Pedagogikk og surdeig

Som fremtidig førskolelærer er det inni mellom fristende og prøve å se pedagogiske sammenhenger. Hvilke linjer kan trekkes opp mot andre deler av livet. Her på Matfronten blir det naturligvis matlaging. Ikke ofte har det kommet så naturlig som med surdeigsstarter-prosjektet jeg begynte på for noen uker siden.

Etter å ha overvunnet den lammende respekten for nettopp surdeigsbaking - de mest komplekse og skremmende beskrivelser finnes der ute på nettet - begynte tankene å kverne. "Her skal man fostre opp liv. Det har da folk gjort før meg. Da kan vel jeg óg." Så jeg satte igang. To deiger ble satt. Selvfølgelig ble det en spontantabort - mugg slo rot. Den andre derimot, hadde åpenbart livets rett. Den koser seg i tastende stund i kjøleskapet.

Så hva er surdeigens pedagogikk spør du sikkert nå. La meg prøve:

Unnfangelsen. Begynnelsen. Her blander man sammen to ingredienser, ikke ulikt den menneskelige unnfangelse. Så lar man det stå et trygt og passe varmt sted - mors liv. Etterhvert er den klar til å kjenne på livet. Her må man være parat og gi en masse oppmerksomhet for å vite at den har det bra. Muligens lukter den litt vondt - små barn gjør inni mellom det - men det er ingen grunn til å gi opp. Bare gi den mere mat, og tillit til at den finner ut av det selv - barn må gis muligheten til å prøve og feile. Etterhvert når den forhåpentligvis det punktet der den klarer seg mer eller mindre selv. Men for å være sikker tar du kontakt en gang i uka - gir den litt påfyll. Å flytte hjemmefra betyr her at man trenger litt hjelp fra mor (eller far), og at mor (eller far) kan utnytte sitt kjære avkom når brødbeholdningen nærmer seg bunnen.

Hovedtanken blir altså at man må fine balansen mellom oppmerksomhet og gi den tid til seg selv. Ikke noen A på pedagogikkeksamen muligens, men godt nok for en blogg tydeligvis.

Og ja - lurer du på hvordan man starter en surdeig kan Martin, bloggsfærens surdeigskonge, forklare det så mye bedre enn meg.

Ljummet betyr forresten lunka og råg er som du sikkert skjønner rug.

Lykke til!

"Barna" mine. To har allerede skilt seg, men det må man tåle nå til dags.

Prim time!

På Meny på Teie utenfor Tønsberg selger de en alldeles nydelig hjemmelaget prim. Nå tenker du sikkert at "nææh, prim er jo bare søtt og ekkelt, det er jo bare for unger". Det er litt sant, men bare litt. Tingen er at hjemmelaget (eller Meny-på-Teie-laget, om du vil) prim er mye saltere enn den tullete vanlige kjøpeprimen. Det gjør at den smaker mer som flytende brunost, noe som jo også mange over 6 år har sansen for.

Siden jeg oppdaga Teie-primen i fjor en gang har jeg hatt lyst til å spørre pent om oppskriften, men jeg har fortsatt til gode å faktisk tørre å gjøre det. Istedet har jeg tatt utgangspunkt i innholdbeskrivelsen på pakka, i tillegg til å bruke denne oppskriften.

Man begynner med å helle brunostbiter, sånn ca. 250g, i en bolle med 3dl kulturmelk.

La det stå i romtemperatur en del timer.

Så koker du dette forsiktig opp - helst i en teflon-kjele, så det ikke svir seg. Skru ned varmen, og la det koke på svak varme i en halvtimes tid mens du rører om av og til.

I oppskriften jeg refererte til over vil de så at du har i sukker og 1 ss til jevning. Så lenge du koker det inn en stund er etter min skjønn ikke jevninga nødvendig. Ta heller litt karamellsaus, litt sirup om du har lyst og litt vaniljesukker. Smak til, og kok det til under omrøring. Ta gryta av plata, la den kjøle seg ned litt, og sett den så i vannbad med kaldt vann. Rør av og til, så den blir jevn når den stivner. Hell primen over i en beholder, og sett i kjøleskapet neste dag.
Voilà - digg pålegg for liten og stor!:-)

Henvendelse til Tine forbrukersenter

Er det noe jeg må bli flinkere til å benytte meg av, så er det disse "forbrukertelefonene". I stedet for å gå og lure på hvordan de får kaviar på tuba eller hvorfor vaskepulver i tablettform koster sånn ca. 300% mer enn vanlig vaskepulver er det bare å ringe å spørre. Gratis er det også.:-)

Et eksempel:

slik ser gjerne en 1 kilos Norvegia-ost ut når man nærmer seg slutten - om man har gjort som pakken indikerer og lagt den flatt på bordet når man skar skivene av den. Hvorfor tilsier gulostpakken at osten skal legges flatt på bordet fremfor å stilles på høykant? Jeg tok kontakt med Tine:

Oslo 20.01.2010

Angående vertikal versus horisontalt orientert osteemballasje

Hei!

Jeg tok kontakt med Tine Forbrukersenter via telefon 20. januar med følgende spørsmål: Hvorfor har det seg slik at kilospakkene til brunost og gulost er pakket og emballert henholdsvis stående og liggende?

La meg forklare nærmere: Kilospakningen av brunosten er pakket og emballert på høykant. Hele forpakningen formelig skriker av at man skal stille den på høykant og skjære av kortsida. Dette er perfekt logisk av to grunner:

• Det gir osteskiver av passende størrelse (ikke for store, og dermed mer fleksible med tanke på brødskivas omfang)
• Når man nærmer seg slutten på osten er det mye mindre som går til spille, ettersom flaten av ubrukt ost er mye mindre enn om osten skjæres fra langsida.

Gulostens forpakning tilsier derimot at man skal legge den ned og skjære skiver fra langsida. Dette gir i sin tur tilsvarende ulemper i forhold til brunostpakkens overnevnte fordeler:

• Det gir unødvendig store osteskiver, og gjør det vanskelig å opprettholde jevn høyde på osten, noe som er essensielt om man ønsker jevne, pene osteskiver.
• Når man nærmer seg slutten får man en mye større flate med tynn ost som er mye vanskeligere å skjære av -ergo kaster mange mer ost enn nødvendig.

Den trivelige damen på forbrukersenteret kunne informere meg om, etter å ha rådført seg med sine kolleger, at dette skyldes produksjonsprosessen. Brunosten er flytende når den pakkes, mens gulosten skjæres i blokker.

Hvor interessant denne forklaringen enn er, er den etter mitt skjønn ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ikke gulosten også kan emballeres og lagres på høykant. Det er i prinsippet ikke snakk om annet enn å snu skriften og bildene på gulostemballasjen 90 grader, så vil folk lettere forstå at det har all verdens fordeler å stille også gulosten på høykant og skjære seg nedover fremfor å la den ligge.

Av den trivelige damen på forbrukersenteret fikk jeg også spørsmål om dette var et stort problem for meg - et spørsmål som helt sikkert var på sin plass. Til det svarer jeg selvsagt nei - jeg stiller selv alltid gulosten på høykant før jeg skjærer den, og jeg bruker osterestene i pasta etc. Det som derimot kan sees på som et betydelig problem, er at det antakelig kastes tonnevis av Tine gulost hvert år som en følge av at folk ikke setter gulosten på høykant og kaster restene. Mye av dette kunne vært spart om pakningen indikerte at osten bør stilles på høykant når man skjærer i den.

Såfremt det ikke foreligger andre tungtveiende hensyn som medfører at gulostemballasjen ikke kan snus 90 grader, foreslår jeg derfor at Tine tar dette på alvor. Jeg er sikker på at et slikt grep vil gi gulostemballasjen en verdifull revitalisering, samtidig som kundene får jevnere og finere osteskiver og samfunnet kaster adskillig mindre gulost. I tråd med den miljøbevisste tidsånden vil det også være god reklame for Tine å oppfordre alle til å minimere osterestene - særlig overfor alle dem som kaster dem fremfor å bruke dem i annen matlaging.

Mvh Eivind Løvdal,

Prosjektleder, hobbykokk og miljø-/effektiviseringsentusiast.:-)

...så gjenstår det bare å se hva Tine har å si. Kanskje de har verdens beste grunn for at osten bør ligge? Oppdatering følger så snart jeg vet mer!

Oppdatering:

Svar fra Tine

TINEs oster - emballasje

Vi takker for din henvendelse på internett.

Vi setter stor pris på henvendelser fra engasjerte forbrukere. Dine
innspill angående emballasjen til ostene til TINE blir videreformidlet vår
avdeling for Forskning og Utvikling, samt Merkevaresjef i TINE
Markedskategorier. På denne måten blir ditt forslag tatt med i den videre
vurderingen av våre emballasjeløsninger. Takk for at du kontaktet oss.