Man’s world

En av de mest nyttige greiene med internett for meg er «user reviews». Ikke bare kjøper folk alt mulig rart, de vurderer og anmelder det også. Hva synes folk som har besøkt det eller det hotellet på Manhattan? Hva synes folk som eier den TV-en? En del produktkategorier er naturlig å skrive/lese reviews av (hoteller, TV-er, biler, mobiltelefoner etc.), men ettersom den gjennomsnittlige amerikanske internettbrukeren tilbringer 68 timer i måneden på nettet er det mer enn nok tid til å anmelde alskens andre ting også. Da pusesanger/gitarekvilibrist John Mayer ga ut en singel på iTunes i fjor, rant det inn med "user reviews" av låta. Mayers kommentar?

"You are all crazy. 600 and something reviews on iTunes? For a single? What was your last review, a candle?"

Det verste er kanskje at han sikkert ikke var så langt unna sannheten; utførlige stearinlys-anmeldelser finner du f.eks. her. For oss som er mer interessert i kjøkken enn i jakten på det ultimate stearinproduktet finnes det selvsagt også hjelp å få, især hos Amazon Kitchen & Dining

At folk skriver reviews av bøkene de har lest på Amazon er kanskje velkjent for noen hver, men her finner du også alt du ikke ante du trengte å vite om kjøkkenutstyr. Klarer du for eksempel ikke bestemme deg for om du skal gå for Rösles velkjente, berømte hvitløkspresse

eller den velansette, men hakket dristigere Kuhn Rikon?

Da kan du f.eks. høre på "charlesn", som skriver følgende:

"There's no doubt that the Rosle is extremely good--in fact, I would have given it five stars just a few weeks ago. But then I purchased the Kuhn Rikon Epicurean Garlic Press (#2315), after reading a recent review of it in Cook's Illustrated. After repeatedly comparing the two side-by-side, the Kuhn is unquestionably the better press."

Om du nå synes "charlesn" virker som en sær skrue, en one-of-a-kind, er det bare å ta en titt til på Amazon-sidene. I skrivende stund har til sammen 260 personer skrevet anmeldelser av disse to hvitløkspressene, og sitatet ovenfor er langt fra nerdete i forhold til hva endel av de andre kommer med. Galskap? Absolutt. Dette lukter så til de grader av menns grenseløse trang til å drapere hva de enn gjør i spinndyrt spesialutstyr - enten det gjelder bilfelger, hekkesakser eller skismøring i 2000-kronersklassen for å spare 1,5 sek. på birken.

Fordelen for oss som foretrekker hvitløkspresser fremfor aluminiumsfelger og skismøring er i det minste at det er lettere å legitimere når det trengs: "Jeg kjøper den jo først og fremst for å øke matlagingsgleden her hjemme. Det har du vel ikke noe imot, kjære..?"

Røykt kjøtt - rapport fra Beograd

Min slovenske kollega, selverklært nikotinentusiast, var henrykt: Toget hans hadde vært røykfritt hele veien fra Østerrike via Slovenia og Bosnia helt frem til den serbiske grensa, men ved grenseovergangen fant halve toget øyeblikkelig fram sigaretter og lightere og satte igang å dampe som om det sto om livet (det gjør det jo forsåvidt - i negativ forstand - uten dette virker å bekymre balkanske livsnytere nevneverdig).

I Serbia røyker man overalt, og da mener jeg uten unntak. Selv på to av Beograds finere restauranter var halve lokalet godt igang med å tåkelegge lungene lenge før maten kom på bordet, og så snart man ikke hadde mat i munnen lenger var det på tide å få i seg litt nikotin igjen. Røykfrie soner i lokalet? Pøh! Hva skal man vel med det?

Om man først skal spise i slike omgivelser gjelder det vel å tilpasse maten, så hva passer vel bedre enn råvarer som egner seg for røking? Sett bort fra røkelaks (som vel må kunne betraktes som et ganske særnorsk fenomen) er vi dermed fremme ved essensen i det serbiske kjøkkenet: kjøtt - gjerne manuelt innrøykt som sådan.

Kollega Solveig fikk også med seg det noe monotone ingrediensutvalget:

"Bekrefter din observasjon med følgende erfaring fra middagen i går: Forrett: kjøtt. Hovedrett 1: kjøtt. Hovedrett 2: kjøtt, servert fra et fat der salaten i midten var satt fyr på. Mer av det samme tilbehøret som fra hovedrett 1. Så fikk vi en runde kjøtt til, før vi fikk et berg med sukker til dessert."

La det være sagt: Jeg er veldig glad i kjøtt. Såpass at jeg rett som det er koster på meg et lite sukk over at en OK biff er såpass kostbar her hjemme. Dermed lot jeg heller ikke sjansen til å handle med meg et lite souvernir gå fra meg da jeg traska forbi en kjøtthandler i sentrum siste dagen. Der fikk jeg både med meg både pølse og ikke minst serbisk gjestfrihet, da den gamle dama foran meg i køen uoppfordra tilbød seg å være tolk mellom meg og den ikke-engelsktalende ekspeditøren.

I went to Serbia, and all I got with me

back home was this [smoked?] sausage

Ifølge ekspeditørens og den gamle damas anbefalinger skal dette være skikkelige saker, men for å være ærlig tror jeg i alle fall den blir liggende i skapet et par uker. Etter egenhendig å ha kylt innpå noe som føltes som to-tre (nikotinmarinerte) storfe på like mange dager føler jeg meg velsignet fri for kjøttabstinenser i overskuelig framtid. Mager fisk og broccoli, here I come!

Ukas landbruksgrovis

...og i kategorien "ukas landbruksgrovisoverskrift" gratulerer vi denne ukas vinner, Nationen:

For spesielt interesserte

Det er ingen hemmelighet at vi på matfronten er ganske hekta på baking for tida. Surdeiger, eksotiske meltyper og dristige frøblandinger fyller dagene, og nå er det bare dressbuksa som ikke har hvetemelsmerker. For den gode eks-akademiker innebærer denne raptusen selvsagt også å pløye gjennom relevant litteratur for å få oversikt over feltet, og både boka til Åpent bakeri, Morten Shakendas bok fra bakeriet i Lom og Martin Johanssons surdeigsbok har vært gode og nyttige inspirasjonskilder så langt. Dette kommer jeg tilbake til i en senere post, men nå er det en ny kid in town:

Ettersom alt smaker bedre i Frankrike og alt er større i Amerika, skjønte jeg at jeg bare måtte ha fransk-amerikanske Michel Suas' Advanced bread and pastry da jeg kom over den for litt siden. 1043 sider hardcore baketeori, finnes det noe mer tiltalende for en bakende akademiker? Vanlige bakebøker på et par hundre lusne sider virkla liksom plutselig så... daft i forhold. Vel, i går kom den i posten (10 dagers leveringstid fra USA - ikke verst!) og det er på sin plass med et kortfattet førsteinntrykk.

I introduksjonen til teoribøker pleier gjerne forfatteren å skrive at denne er for folk innen fagfeltet og andre som av diverse (absurde) grunner ellers måtte finne på å være interessert. Denne gjør ikke det. "Advanced Bread and Pastry [...] is designed as a resource for colleges and universities, private culinary schools, and professionals". Ingen hjemmebakere i målgruppen her altså.

Dette kommer til å ta litt tid...

Målgruppe eller ikke, boken ser foreløpig veldig interessant ut. Greit nok at det tar litt av innimellom (med grafer over forskjellige meltypers evne til å absorbere væske og fem tettpakka sider om hvordan man snitter mønstre i skorpa, for eksempel), men sånt som formel for hvordan man skal beregne vann- og deigtemperatur er faktisk ganske kjekt for å sikre perfekt heving, og boka er forholdsvis lettlest..

Det fineste med denne boka foreløpig er imidlertid hvordan den hjelper å forstå prinsippene i de andre bakebøkene. Schakenda og Åpent bakeri venter for eksempel alltid før de har i salt i deigen uten å gi noen god forklaring på hvorfor. Slikt forklarer denne boka, og synes jeg det blir for detaljert hopper jeg bare videre når jeg er lei. Det er tross alt det som er fint med å lese pensum uten en eksamen i andre enden.:-)

Vel vel, på tide å bake litt igjen. Snasne og ikke minst velbegrunnede baketips kommer om ikke altfor lenge...

Trenger jeg linser?

For lenge siden, i de hine hårde dager, bodde jeg på et studenthjem usentralt beliggende i oslo. Jeg var på bedringens vei etter mageonde, og en nabo med stort hjerte tilbød meg linsesuppe. Fortsatt i en slags barnlig grønnsaker-er-ikke-godt-modus, óg med en viss skepsis for mat fra andre kulturer, var det med avmålt entusiasme jeg takket ja.

Men det var godt. Veldig godt faktisk.

I mellomtiden har tiden gått (den har en fasinerende tendens til å gjøre det) og planen om å lage linsesuppe har hatt rikelig tid til å modne. Plutselig en dag har jeg kjøpt en pakke grønne linser fra produsenten Go Green (sunnere kan det vel ikke høres ut?), linsesuppe var klar for retur.

Og det er her spørsmålet om jeg trenger linser kommer inn; det ble vel egentlig grøt. Eller no. Så jeg feil i oppskriften? Uansett: her er en mitt forslag, korrigert for grøtproblemet:

2 dl Linser (jeg brukte grønne)
1 løk
1-2 fedd hvitløk
7 dl hønsebuljong
1/2 boks grovhakka tomater
1 laurbærblad
1 liten ts oregano
Olje/smør til steking
Salt og pepper

Finhakk løk og fres den blank i en gryte. Ha i hvitløk og la det surre ca 1 minutt før du har i linser, kraft, tomater og urter. La det småkoke under lokk i ca 30 min. (her kan instruksjonen på pakken være en bedre veiviser; min sa 20 min, mens oppskriften jeg brukte sa 45-60 min). Servér med brød (helst godt) og smør.

Jeg hadde både hvitvinseddik og en god olivenolje over min, men skal ikke påstå at det var avgjørende for at det ble godt. Resultatet ble uansett en overraskende fyldig tomatsmak, men jeg lurer på om litt chilli kunne vært interessant.

Til sist, linsefakta: 29 (eller 28 som det står på nett) gr. protein pr 100 gr. Slår kyllingfilét med 4 gr. Tankekors for proteinfríker...

Edit: Enda mer hønsebuljong/kraft/vann tilsatt (grøtproblemet gjenoppsto...)