Røykt kjøtt - rapport fra Beograd

Min slovenske kollega, selverklært nikotinentusiast, var henrykt: Toget hans hadde vært røykfritt hele veien fra Østerrike via Slovenia og Bosnia helt frem til den serbiske grensa, men ved grenseovergangen fant halve toget øyeblikkelig fram sigaretter og lightere og satte igang å dampe som om det sto om livet (det gjør det jo forsåvidt - i negativ forstand - uten dette virker å bekymre balkanske livsnytere nevneverdig).

I Serbia røyker man overalt, og da mener jeg uten unntak. Selv på to av Beograds finere restauranter var halve lokalet godt igang med å tåkelegge lungene lenge før maten kom på bordet, og så snart man ikke hadde mat i munnen lenger var det på tide å få i seg litt nikotin igjen. Røykfrie soner i lokalet? Pøh! Hva skal man vel med det?

Om man først skal spise i slike omgivelser gjelder det vel å tilpasse maten, så hva passer vel bedre enn råvarer som egner seg for røking? Sett bort fra røkelaks (som vel må kunne betraktes som et ganske særnorsk fenomen) er vi dermed fremme ved essensen i det serbiske kjøkkenet: kjøtt - gjerne manuelt innrøykt som sådan.

Kollega Solveig fikk også med seg det noe monotone ingrediensutvalget:

"Bekrefter din observasjon med følgende erfaring fra middagen i går: Forrett: kjøtt. Hovedrett 1: kjøtt. Hovedrett 2: kjøtt, servert fra et fat der salaten i midten var satt fyr på. Mer av det samme tilbehøret som fra hovedrett 1. Så fikk vi en runde kjøtt til, før vi fikk et berg med sukker til dessert."

La det være sagt: Jeg er veldig glad i kjøtt. Såpass at jeg rett som det er koster på meg et lite sukk over at en OK biff er såpass kostbar her hjemme. Dermed lot jeg heller ikke sjansen til å handle med meg et lite souvernir gå fra meg da jeg traska forbi en kjøtthandler i sentrum siste dagen. Der fikk jeg både med meg både pølse og ikke minst serbisk gjestfrihet, da den gamle dama foran meg i køen uoppfordra tilbød seg å være tolk mellom meg og den ikke-engelsktalende ekspeditøren.

I went to Serbia, and all I got with me

back home was this [smoked?] sausage

Ifølge ekspeditørens og den gamle damas anbefalinger skal dette være skikkelige saker, men for å være ærlig tror jeg i alle fall den blir liggende i skapet et par uker. Etter egenhendig å ha kylt innpå noe som føltes som to-tre (nikotinmarinerte) storfe på like mange dager føler jeg meg velsignet fri for kjøttabstinenser i overskuelig framtid. Mager fisk og broccoli, here I come!

Krafttak på nyåret

Året er knapt fire uker gammelt, og tida for ambisjoner og forhåpninger om en ny og bedre livsstil har ikke rukket å renne ut helt ennå.

Klok av uforløste ambisjoner i årevis (antakelig hele livet) vil jeg senke lista litt i år. Målet blir derfor "mer kraftkoking i 2010", men for at det skal bli gjennomførbart får det bli av den litt mer upretensiøse sorten.

La meg ta livet av noen myter først, og alle knytter seg til at kraft som noe bare gourmander, restaurantkjøkken og/eller avsindig velstående mennesker med fryseren full av kjøtt/vilt/fisk driver med.

1: Kraftkoking er tidkrevende.

"Tid" er i denne sammenhengen to ting. Den tiden det tar før maten er ferdig, og den tiden du faktisk bruker på å lage maten. Det er helt riktig at du faktisk må gjøre noe så ekstremt som å starte dagen i forveien, men hvor lang tid tar det å hive kjøtt, litt grønnsaker, krydder og vann i en kjele?

2: Kraftkoking er dyrt

Selv gikk jeg til Makwans i Herslebs gate (halal-slakter som er så bra at kokke-verdensmester Bent Stiansen er på kundelista). 1 kg oksehaler (som er fantastisk å koke kjøttkraft på): 50 spenn. Resten? Det er bare å google seg rundt etter kraft-oppskrifter, men da blir det ofte både dyrt og tungvint. Man tager hva man haver. Vi slang i litt gulrøtter og løk som hadde ligget en stund, en god slump av rosmarinplanten som lå på dødsleiet, litt laubærblader og det som ellers så godt ut i krydderhylla (timian er f.eks. godt). Resten er gratis springvann.

Selvsagt er det lett å gjøre det mye dyrere, men totalprisen på denne krafta (1 liter) kan neppe være mer enn 80 spenn.

3: Kraftkoking er vanskelig.

Akkurat som det ikke er noe problem å gjøre kraftkoking dyrt, er det heller ikke noe problem å gjøre det vanskelig. Det krever også sin porsjon tålmodighet og eventyrlyst å eksperimentere seg frem til Den Perfekte Krafta. Problemet er at de fleste (som meg selv) ikke gidder. Derfor: gjør det akkurat så enkelt eller vanskelig du selv vil.

Slik gjorde vi det:

1 pakke Ravioli

1 kg oksehaler

1-1,5l kaldt vann

3-4 gulrøtter

2 løk

krydder (laubærblader, timian, pepper, litt salt og hva som ellers lukter godt..)

Dag 1 (ettermiddag):

Skrell grønnsakene, og del dem i store biter. Putt dem i en romslig gryte, og hell det kalde vannet over. Kok det opp, og la det putre på svak varme i 5-6 timer. Sil ut kraften, kjøl ned (f.eks. ved å sette gryta i et kaldt vannbad) og sett kraften i kjøleskapet.

Dag 2:

Fjern fettet som har samlet seg på toppen, og varm opp krafta igjen. Juster med salt/pepper/ytterligere krydder. Når det koker hiver du i ravioliene og koker dem til al dente. Servér med litt parmesan oppå om du vil, eller servér bare "as is". Digg!

Et lite tips til slutt: Er du litt ekstra lur (og har en ekstra stor gryte) kjøper du 2 kg oksehaler i stedet. Den krafta du ikke bruker med én gang heller du rett og slett på isbitposer, så har du kongebra kjøttbuljonger klare fryseren.